Alle mennesker opplever utfordringer før eller senere i livet. Hva som møter oss og hvordan vi håndterer det er høyst forskjellig. Mange sliter i dag med mye tankevirksomhet, uro, stress, sorg, angst og depresjon. Uavhengig av hvilke utfordringer vi har så ønsker vi alle å finne en måte å håndtere det vanskelige på. Men hva den enkelte trenger er høyst individuelt og det er dermed viktig at hver og en får muligheten til å finne sin helt egen vei.
For meg handler mindfulness om å skape et rom der hver enkelt kan få begynne på sin reise innover. At man gjennom tilstedeværelse kan begynne på en oppdagelsesreise hvor man blir bedre kjent med seg selv. Dette er for mange overraskende når de kommer for å delta på kurs. De fleste vil helst ha en enkel oppskrift for hvordan de kan håndtere livet uten å berøre det som foregår på innsiden. Jeg skulle ønske det var så enkelt, men det er det nok ikke. Eller det vil si, livet i seg selv bærer ingen problemer. Det som utfolder seg som problemer og hodebry, er selve tankene vi skaper rundt vår egen livssituasjon. Så om vi ønsker en endring i forhold til det vi står i må vi også våge å se nærmere på oss selv. Hvorfor og hvordan vi stresser, hva angsten prøver å si oss eller se nærmere på hva tankekaoset vårt handler om. For det er når vi våger å møte det vi bærer vi kan få gi slipp og finne en ny og bedre måte å forholde seg til oss selv og livet på. Dette gir muligheten til at hver og en kan leve mer i ekthet til seg selv.
Hvor dypt og omfattende denne reisen skal bli er opp til den enkelte. Jeg husker selv da jeg for noen år siden sto begravd i frykten. Mannen min, Martin, hadde fått en alvorlig kreftdiagnose og vi visste ikke om han kom til å få leve. Prognosene var dårlige og fremtiden var ingen ting annet enn usikker. Min vakreste skatt, det kjæreste jeg hadde, kunne dø fra meg og frykten var ubeskrivelig smertefull. På mange måter var det som om lyset i livet ble slått av og man sto i en mørk usikker tomhet. Det var uendelig tungt og jeg visste ikke hvordan jeg skulle klare å stå i dette. Heldigvis ringte det en varsellampe inne i meg som sa at jeg måtte finne en vei i dette. Likevel var jeg usikker på man kunne finne fotfeste eller en vei gjennom noe så vanskelig. Det eneste jeg ønsket var at Martin skulle bli frisk og få leve, men det nedslående var at jeg visste at jeg ikke kunne få noen svar på dette.
Jeg ble etterhvert oppmerksom på at det var på innsiden av meg selv det gjorde vondt og at det var her jeg måtte begynne å gripe fatt. På et tidspunkt forsto jeg at jeg ikke kunne gjøre noe med det livet bød på, som at Martin kunne dø om noen måneder, et år eller to. Denne informasjonen var livets realitet om jeg ønsket det eller ei. Jeg forsto etter hvert som tiden gikk at det eneste jeg kunne gjøre var å velge hvordan jeg ville forholde meg til denne nye livssituasjonen. Det var det eneste valget jeg hadde. Og det var i aksepten av dette at min store reise innover begynte. En reise jeg trodde skulle handle om møtet med frykten jeg bar og å håndtere tankene om en usikker fremtid. Men det skulle vise seg å bli så mye mer. En ordløs dyptgående reise hjem til stillheten jeg er. En reise hjem til freden som hele tiden har bodd i meg, kallet på meg, men som ikke har blitt hørt fordi jeg har vært for opptatt med å leve livet. Det var når jeg våget å være i ett med øyeblikket at dette trådde frem. Dette som hvisker på hver og en om man bare våger å lytte. Stillheten som venter der i dypet av oss selv mens vi har det så travelt med tankene at vi ikke hører vår egen hvisken. Om vi bare visste at svarene på livets mysterier ligger å venter i dypet av hver og en av oss. Dette er ikke noe noen kan lære oss, dette er ikke noe vi kan finne, dette er noe vi allerede er. Vi trenger bare å gjenkjenne det.
Jeg kan ikke si eller mene noe om hva din reise skal være. Jeg har bare et inderlig ønske, at du våger å ta fatt…