Jeg skal bare, sier pappen til Albert Åberg. Jeg måtte bli mor før jeg innså at dette er en setning som også tilhører mitt vokabular. Det var da jeg sprang midt mellom klesvask og oppvask, og lille trengte hjelp, at jeg ble oppmerksom på at jeg også er en flittig bruker av dette uttrykket.
Jeg rusler langs en snøkledd vei. Beskuer landskapet, den stille fjorden, de snøkledde trærne og ser fuglene lete etter mat. Jeg hører snøen knirke for hvert steg jeg tar, kjenner kroppen blir varmere mens jeg jobber meg fremover mens kinnene blir kaldere og stive av kulden. Jeg legger merke til hvordan denne tilstedeværende måten å gå på roer ned hele systemet mitt. Kjenner hvordan alt i meg lander gjennom noe så enkelt som å gå og samtidig bruke sansene. Jeg merker hvordan alt blir observert fra et dypere sted i meg og med ett blir alt stille, klart og tydelig på innsiden. Det er som stillheten og klarheten i landskapet etter en snøstorm har lagt seg.
Jeg fylles av takknemlighet der jeg rusler avsted langs landeveien. Det er som jeg bare går og tar imot romsligheten tilstedeværelsen gir. Det oppleves nesten som om livet på innsiden ikke har et skille fra livet på utsiden. Som at alt bare er. Jeg beveger meg videre i denne værenen da jeg plutselig mottar ord og setninger fra denne klarheten. Det er som om når det blir stille innvendig blir jeg en mottaker. Som om det jeg trenger å se med større klarhet i livet kommer til meg uten at jeg gjør noe. Jeg tenker og streber ikke for å finne løsninger, de kommer til meg.
Har vi ikke alle opplevd dette nå og da? At når vi bare våger å roe ned så blir alt så mye enklere og tydeligere. Likevel beveger vi oss i stor fart fremover i livet. Ofte så raskt at vi mister balansen og kaos er byttet ut med klarhet. Jeg skal bare, sier pappen til Albert Åberg. Men jeg vet nå at det ikke er bare han som sier dette. Jeg kjenner at i det nye året vil jeg stoppe mere opp. Det er jo der skatten ligger. De tilstedeværende øyeblikkene med barnet mitt, i sanseopplevelser når jeg er på tur i skogen eller i samtalene med mennesker jeg møter på butikken. Jeg kan ikke vite hva jeg skal motta, men jeg kjenner at det er når jeg stopper opp, at det eventyret som kalles livet, kan få utfolde seg. Jeg håper du også våger å stoppe opp så du kan ta imot magien som venter på deg.